Mitt andre hjem

Hei alle sammen! 

Da er jeg tilbake igjen, som jeg har skrevet flere ganger før... I mange år nå så har jeg hatt en del fartsdumper i livet. Men, nå for første gang på leenge så føler jeg meg lykkelig, har fått den indre roen i meg. Så nå tror jeg at skrivergleden er tilbake :)

April 2015, så fikk jeg astma og prøvde alt av inhalatorer og knasket på kortison tabletter. Oktober 2015 oppdager jeg at jeg har gått opp nesten 20kgs. Skrekk og gru. November så binder jeg meg opp på Crossfit kurs for nybegynnere og blir helt hektet. Jeg blir sterk og smidig. Blir så hektet at i 2016 så hadde jeg 95 registrerte crossfit timer. 

I 2018, så tar jeg en "pause" fra crossfit'en, noe jeg aldri burde ha gjort. Jeg jogger endel, men hjelper ikke på kroppen. På denne tiden så er jeg allerede en pasient hos en lungespesialist. Og for beskjed at jeg bør løpe en halv maraton til våren og en til høsten for at lungene ikke skal "kollapse". Og jeg løper mitt første halv maraton i september og er så utrolig stolt over meg selv. Dagene går og på newsfeed'en min så vises det daglig at noen av min fb venner trener crossfit  og savnet for gjengen hos Mykje Meir blir bare større og større. 

Jeg vet egentlig ikke hvor mange ganger jeg tok kontakt med Coach min og spurte om timeplanen. Hadde et håp om at jeg skulle begynne å trene crossfit igjen. Det sto kun på meg og mine prioriteringer. Så senhøsten 2019, så var det bare å gi gass. 

Nytt år, nye muligheter og for meg så vil jeg bare komme tilbake til der jeg var i 20 årene og midten av 30 årene. Nå tenker jeg ikke på vekt eller størrelse for det har jeg innsett at det kommer aldri til å skje så lenge jeg har astma. Men, nå må jeg bare jobbe mot astma'en og holde kroppen min i sjakk. Så målet mitt for 2020 er et minimum på 100 crossfit timer og jogge/gå 2020km 😊

Jeg ønsker meg selv Lykke Til 🤞 og til dere alle et magisk år med mye glede og sprell😊 

Klem fra meg, vi sees plutselig ❤

Sutre, sutre....

Nå er det lenge siden sist... Mye har skjedd og jeg har midt opp i alt vært mye syk...
Siden september 2016 har jeg slitt mye med sykdom, ikke noe alvorlige greier, men jeg holder meg bare frisk ca halv annen uke om gangen....

Kjenner at det er kjempe kjedelig spesielt når jeg har lyst til å trene...

I år meldte jeg meg på Crossfit Open og det er tider på at jeg angre, siden jeg har vært så mye syk.

Alt i alt så har jeg prøvd å kamuflere problemene og sette på an maske når jeg har vært på jobb og ovenfor barna. Ikke alltid like lett, men jeg prøver.

Crossfit Open går over 5 helger, fra 24 februar til 24 mars. Og hver helg er det et nytt økt som man for vite natt til fredag klokken 0200. Jeg har bare vært våken engang og det var 24 februar, hadde fri fra jobb ;)

Til jul så fikk kjæresten min en fotballtur til Liverpool ifra meg og det var jo selvfølgelig en av disse 5 helgene mine. Min coach sendte meg en link på hvor jeg kunne ta økta mi i Liverpool og det var sååå gøy.

Vi trente, tok økta bokstavlig talt i en gammel garasje og det var jo bare så gøy og så fantastiske mennesker. Jeg var på besøk og alle som var der spurte hun coachen om hva jeg het og de heiet meg frem.

Etter en flott helg i Liverpool, fire dager senere skulle jeg på tur med Team Puma og Team Panda til Lillehammer:)  Selvfølgelig så våkner jeg med bihulebetennelse. Sta som jeg er, så gikk jeg på jobb. Det var nok ikke det smarteste sjakk trekken jeg gjorde. reiste på tur, sov på toget og var helt ødelagt.

Lørdagen var jeg virkelig i tvil og meg skulle delta på Ingalåmi, men jeg gjorde det. Sola skinte alle var så glade og jeg proppet et par tabletter i meg for å lette på trykket. Fyttikatta så vondt det var å gå på ski. Kroppen min verket men jeg holdt masken. men, vi hadde en virkelig flott tur.

Så nå er jeg på plass, tett i pappen og ikke for jeg trent før det har løsnet litt. Kjenner at jeg begynner å bli gretten. Sola skinner ute, følelsen av at våren er kommet er bare så deilig. Så nå må jeg bare bli frisk. Jeg må begynne å jogge, ser ikke frem til det. Men jeg må kunne løpe 1 mil på ca en time.... skrekk og gru... men det kan jeg skrive om neste gang, forhåpentligvis innen et halvt år ;)

Ønsker alle en riktig ettermiddag.



Klem fra meg til deg :) 

Reunion

Tenk at nå er det 20 år siden jeg gikk ut av grunnskolen, helt sykt ..... føler meg ikke så gammel... men slik er nå livet, dagene går og vi blir eldre fortere enn vi egentlig er klar over.

Midten av august så fikk jeg en invitasjon til 20 års reunion, syns det var kjempe stas at jeg ble faktisk husket, men, jeg var i tvil, skal jeg gå eller ikke... Hadde så mye på tapeten, Toughest, Trysil-Rypa, konfirmasjon til min sønn, og besøk av min BFF..... Med andre ord en fantastisk september måned :)

Men, tro det eller ei så klarte jeg å på dra meg en lungebetennelse etter Trysil-Rypa og har hanglet frem til nå....Konfirmasjonen var vellykket og min flotte sønn som jeg er veldig stolt av var veldig fornøyd. Helgen etter konfirmasjonen fikk jeg besøk av min beste venninne fra Karmøy med hennes datter. Døtrene våres skulle på Justin Bieber konsert, kan tro det var stas for dem :) :)

Etter en fantastisk måned med mye sprell med mange herlige personer så måtte jeg ta en avgjørelse. Så jeg har faktisk vært i tvil om jeg skulle dra på reunion eller ikke... sykdom eller redsel for å møte folk...

De første 7 årene på grunnskolen var ikke lette. Det var ikke mange "utlendinger" på 80-tallet og jeg fikk virkelig gjennomgå. Det var ikke gøy å stå alene i friminuttene, bli ledd av, mobbet, banket, steinet, dyttet eller å bli ekskludert generelt til selskaper. Den følelsen som jeg hadde da, sitter dypt i meg, selv den dagen i dag. Men jeg er og veldig takknemlig for dem som turte å snakke med meg, ta følge med meg til skolen og hadde lyst å "leke" med meg.

Idag er jeg en heldig 3 barnsmor, og har de fleste fra 1-7 klasse har jeg som venner på fb og ser at de er blitt flotte voksne mennesker. Når vi flyttet og jeg startet på ny skole i 8 så fikk jeg så mange venner, de så på meg som en interessant person og ikke som en "ekkel" utlending. Snakk om hva det gjør mot et menneske, og siden den gang har jeg fått mange flotte mennesker inn i livet mitt.

Redselen min tok over, det blir ikke noe reunion på meg. Den eneste personen som virkelig kjenner meg derfra skulle ikke på reunion og da var det enda vanskeligere for meg å reise...Hvem skulle jeg snakke med, hva skulle jeg snakke om....

Men, det er ikke noe synd i meg, jeg har det bare fint, men bare tenk på hvordan man snakker om folk eller til folk. Ord kan faktisk knuse et menneske. Så jeg har lært, man kan ikke tvinge folk til å like meg, og de som ikke liker meg for jeg ikke gjort noe med. Da er det bare å hilse høflig og gå videre med livet.

Så med dette ønsker jeg dere alle en riktig god helg og vær snill med hverandre.


Mvh Davina

Sliten, men allikevel glad

Har levd lenge på de gode minnene fra helga og kjenner på kroppen at jeg er tilfreds og ikke minst litt støl. Så jeg droppet mandags timen på MykjeMeir Crossfit i Asker. Og det ligner jo ikke meg. Mandag er tross alt Hero Monday og da er det ikke snakk om at jeg skal vær en pyse.....men, mandag så var anklene/leggene mine ganske så støle. Kjente faktisk at de senene på siden av ankelen har vibrert skikkelig til tider, OMG det gjør sååå vondt (tror det er kramper, hihi ) men jeg prøvde meg på trening igår.

Jeg fikk tilpasset treningen siden anklene/leggene fortsatt ikke var helt seg selv. Men, det var kjekt at komme tilbake og møte gjengen på MykjeMeir :) Igår hadde vi en ganske så gøy oppvarming. De siste dagene så føles det ut som jeg er tilbake i barndommen min, når det gjelder ute leker.

Så oppvarmingen igår var det en slags "Tikken" som vi sier i Stavanger eller som de sier her på Østlandet "Har `an". Vi stilte oss i en ring som amerikansk fotball "Hurdle", en i ringen skulle vi beskytte fra han som var utenfor ringen. Her var det å passe på at han utenfor sirkelen ikke fikk tak i den som var utpekt i sirkelen. Kjempe gøy. Hvis han utenfor fikk tak i den personen i ringen så måtte vi alle i ringen ta 5 burpees. Hvis han utenfor ringen ikke fikk tak i den utpekte så var det han som skulle ta 5 burpees. Hver runde varte i max 20 sekunder, men jeg skal love deg det etter en slik runde så hadde vi alle en høy puls.

Nå har jeg ikke trent Crossfit lenge, siden November 2015 men vi har ikke hatt en lik time. En blir på en måte aldri utlært, her kan man alltid forbedre oss på en eller annen måte. Selv om alt ser lekenes lett ut så er det ikke det. I barndommen så var vi altså jeg ikke redd for å gjøre ting, men nå i voksen alder så er jeg en skikkelig pyse. Ting som var lett er blitt skummelt og ikke minst så er jeg og faktisk et par tonn tyngre ;) ;) Men, bunn i grunn så sitter det i toppen, en liten sperre som gjør det vanskelig å slippe seg selv løs. Men, den skal jeg klare å sprekke, forhåpentligvis :)

Så nå etter jobb, så skal minsten min og jeg på Tufte parken og leke litt :) :)
Dette blir gøy :)


Ønsker Dere alle en riktig fin ettermiddag :)

Stor klem fra meg til deg :)

Toughest, jeg klarte det :)

Å drive med hinderløp er litt galskap. For det første - hvem er det seriøst som betaler for å rulle seg i gjørme, bli slått gul og blå av hindre og få kroppen rispet opp av grus? Og for det andre - hinderløp er mer avhengighetsskapende og jeg tror jeg har blitt hektet! Aldri undervurder adrenalinrusen og samholdet i miljøet. Jeg er ihvertfall alvorlig rammet og gleder meg til neste løp 

Det er vanskelig å disponere kreftene riktig første gangen, men når det gjelder er det vel egentlig bare til å gi alt der og da! Adrenalinet gjør ofte at man ikke kjenner at man er sliten på samme måte som i et vanlig løp.
Løpet ble underholdende og krevende på alle mulige måter. Balansering, klatring, bæring, svømming, hopping, krabbing og selvsagt løping, ja – jeg har vel aldri følt meg mer stiv i så å si alle muskelgrupper etter en slik økt, som etter Toughest.

– Toughest er nordens ledende hinderløp. Banene er 8 km lange med 40 hindre som dekker alt fra, monkeybars, ringer og tauklatring. 

Jeg har lært mye og jeg nå vet jeg hva jeg skal trene meg opp til Tough Viking 3 juni 2017. Det var rett før jeg kapitulerte 50 meter etter start, fikk skikkelig panikkanfall, men jeg tok meg selv i nakken og måtte bare fullføre og det gjorde jeg :)

Hadde Holmenkollens beste heiagjeng der og det varmet mitt hjerte. Jeg er så heldig som har en gjeng som stilte opp og de var glade på mine vegne og jeg fikk til og med en flaske bobler. Burde jo har ristet den skikkelig og sprutet den over alle oss:) :)  Takke mine barn som har støttet og hjulpet meg :) :) Verden heldigste mamma er jeg :) :) Jeg må takke alle som har gratulert meg og ønsket meg lykke til. Var helt rørt at det var så mange som som sendte sine hilsener til meg via face, sms og telefon. Tusen takk til Charlotte som følgte meg på nettet og informerte meg med tiden min og som alltid er der for meg ( selv om det er et fjell imellom oss :) :) 

Ønsker deg en riktig fin uke :) 


Stor klem fra meg til deg <3 span="">