fredag 30. september 2016

Reunion

Tenk at nå er det 20 år siden jeg gikk ut av grunnskolen, helt sykt ..... føler meg ikke så gammel... men slik er nå livet, dagene går og vi blir eldre fortere enn vi egentlig er klar over.


Midten av august så fikk jeg en invitasjon til 20 års reunion, syns det var kjempe stas at jeg ble faktisk husket, men, jeg var i tvil, skal jeg gå eller ikke... Hadde så mye på tapeten, Toughest, Trysil-Rypa, konfirmasjon til min sønn, og besøk av min BFF..... Med andre ord en fantastisk september måned :)


Men, tro det eller ei så klarte jeg å på dra meg en lungebetennelse etter Trysil-Rypa og har hanglet frem til nå....Konfirmasjonen var vellykket og min flotte sønn som jeg er veldig stolt av var veldig fornøyd. Helgen etter konfirmasjonen fikk jeg besøk av min beste venninne fra Karmøy med hennes datter. Døtrene våres skulle på Justin Bieber konsert, kan tro det var stas for dem :) :)

Etter en fantastisk måned med mye sprell med mange herlige personer så måtte jeg ta en avgjørelse. Så jeg har faktisk vært i tvil om jeg skulle dra på reunion eller ikke... sykdom eller redsel for å møte folk...

De første 7 årene på grunnskolen var ikke lette. Det var ikke mange "utlendinger" på 80-tallet og jeg fikk virkelig gjennomgå. Det var ikke gøy å stå alene i friminuttene, bli ledd av, mobbet, banket, steinet, dyttet eller å bli ekskludert generelt til selskaper. Den følelsen som jeg hadde da, sitter dypt i meg, selv den dagen i dag. Men jeg er og veldig takknemlig for dem som turte å snakke med meg, ta følge med meg til skolen og hadde lyst å "leke" med meg.

Idag er jeg en heldig 3 barnsmor, og har de fleste fra 1-7 klasse har jeg som venner på fb og ser at de er blitt flotte voksne mennesker. Når vi flyttet og jeg startet på ny skole i 8 så fikk jeg så mange venner, de så på meg som en interessant person og ikke som en "ekkel" utlending. Snakk om hva det gjør mot et menneske, og siden den gang har jeg fått mange flotte mennesker inn i livet mitt.

Redselen min tok over, det blir ikke noe reunion på meg. Den eneste personen som virkelig kjenner meg derfra skulle ikke på reunion og da var det enda vanskeligere for meg å reise...Hvem skulle jeg snakke med, hva skulle jeg snakke om....

Men, det er ikke noe synd i meg, jeg har det bare fint, men bare tenk på hvordan man snakker om folk eller til folk. Ord kan faktisk knuse et menneske. Så jeg har lært, man kan ikke tvinge folk til å like meg, og de som ikke liker meg for jeg ikke gjort noe med. Da er det bare å hilse høflig og gå videre med livet.

Så med dette ønsker jeg dere alle en riktig god helg og vær snill med hverandre.


Mvh Davina

onsdag 7. september 2016

Sliten, men allikevel glad

Har levd lenge på de gode minnene fra helga og kjenner på kroppen at jeg er tilfreds og ikke minst litt støl. Så jeg droppet mandags timen på MykjeMeir Crossfit i Asker. Og det ligner jo ikke meg. Mandag er tross alt Hero Monday og da er det ikke snakk om at jeg skal vær en pyse.....men, mandag så var anklene/leggene mine ganske så støle. Kjente faktisk at de senene på siden av ankelen har vibrert skikkelig til tider, OMG det gjør sååå vondt (tror det er kramper, hihi ) men jeg prøvde meg på trening igår.



Jeg fikk tilpasset treningen siden anklene/leggene fortsatt ikke var helt seg selv. Men, det var kjekt at komme tilbake og møte gjengen på MykjeMeir :) Igår hadde vi en ganske så gøy oppvarming. De siste dagene så føles det ut som jeg er tilbake i barndommen min, når det gjelder ute leker.

Så oppvarmingen igår var det en slags "Tikken" som vi sier i Stavanger eller som de sier her på Østlandet "Har `an". Vi stilte oss i en ring som amerikansk fotball "Hurdle", en i ringen skulle vi beskytte fra han som var utenfor ringen. Her var det å passe på at han utenfor sirkelen ikke fikk tak i den som var utpekt i sirkelen. Kjempe gøy. Hvis han utenfor fikk tak i den personen i ringen så måtte vi alle i ringen ta 5 burpees. Hvis han utenfor ringen ikke fikk tak i den utpekte så var det han som skulle ta 5 burpees. Hver runde varte i max 20 sekunder, men jeg skal love deg det etter en slik runde så hadde vi alle en høy puls.

Nå har jeg ikke trent Crossfit lenge, siden November 2015 men vi har ikke hatt en lik time. En blir på en måte aldri utlært, her kan man alltid forbedre oss på en eller annen måte. Selv om alt ser lekenes lett ut så er det ikke det. I barndommen så var vi altså jeg ikke redd for å gjøre ting, men nå i voksen alder så er jeg en skikkelig pyse. Ting som var lett er blitt skummelt og ikke minst så er jeg og faktisk et par tonn tyngre ;) ;) Men, bunn i grunn så sitter det i toppen, en liten sperre som gjør det vanskelig å slippe seg selv løs. Men, den skal jeg klare å sprekke, forhåpentligvis :)

Så nå etter jobb, så skal minsten min og jeg på Tufte parken og leke litt :) :)
Dette blir gøy :)


Ønsker Dere alle en riktig fin ettermiddag :)

Stor klem fra meg til deg :)

mandag 5. september 2016

Toughest, jeg klarte det :)




Å drive med hinderløp er litt galskap. For det første - hvem er det seriøst som betaler for å rulle seg i gjørme, bli slått gul og blå av hindre og få kroppen rispet opp av grus? Og for det andre - hinderløp er mer avhengighetsskapende og jeg tror jeg har blitt hektet! Aldri undervurder adrenalinrusen og samholdet i miljøet. Jeg er ihvertfall alvorlig rammet og gleder meg til neste løp 


Det er vanskelig å disponere kreftene riktig første gangen, men når det gjelder er det vel egentlig bare til å gi alt der og da! Adrenalinet gjør ofte at man ikke kjenner at man er sliten på samme måte som i et vanlig løp.
Løpet ble underholdende og krevende på alle mulige måter. Balansering, klatring, bæring, svømming, hopping, krabbing og selvsagt løping, ja – jeg har vel aldri følt meg mer stiv i så å si alle muskelgrupper etter en slik økt, som etter Toughest.



– Toughest er nordens ledende hinderløp. Banene er 8 km lange med 40 hindre som dekker alt fra, monkeybars, ringer og tauklatring. 



Jeg har lært mye og jeg nå vet jeg hva jeg skal trene meg opp til Tough Viking 3 juni 2017. Det var rett før jeg kapitulerte 50 meter etter start, fikk skikkelig panikkanfall, men jeg tok meg selv i nakken og måtte bare fullføre og det gjorde jeg :)


Hadde Holmenkollens beste heiagjeng der og det varmet mitt hjerte. Jeg er så heldig som har en gjeng som stilte opp og de var glade på mine vegne og jeg fikk til og med en flaske bobler. Burde jo har ristet den skikkelig og sprutet den over alle oss:) :)  Takke mine barn som har støttet og hjulpet meg :) :) Verden heldigste mamma er jeg :) :) Jeg må takke alle som har gratulert meg og ønsket meg lykke til. Var helt rørt at det var så mange som som sendte sine hilsener til meg via face, sms og telefon. Tusen takk til Charlotte som følgte meg på nettet og informerte meg med tiden min og som alltid er der for meg ( selv om det er et fjell imellom oss :) :) 

Ønsker deg en riktig fin uke :) 


Stor klem fra meg til deg <3 span="">



fredag 2. september 2016

Dagen før dagen....

Så nå sitter jeg her og tenker at det er faktisk imorgen som er den store dagen....
Tenker på at jeg må file ned alle neglene mine, finne frem klær, pakke en sekk med tørre klær, finne ut av togtider omg.... snakk om å bli kokko nå.... Har laget en check liste for meg selv, krysser fingrene for at jeg ikke glemmer noe.... Føler meg som den kyllingen nå....

Deltagerlisten så var navnet mitt på side 77 av 78 sider, vi er da nesten 4000 deltagere, dvs mest sannsynlig så vil det bli litt kø på enkelte hindringer, så da for vi vell en liten puste pause innimellom ....

Men, nå uansett hva jeg tenker, tro eller føler så må jeg sette det til sides og finne fighter`en i meg:)




Det var en gang jeg var en fighter, og den dama der må jeg finne igjen. Hun er der en eller annen plass, må bare få hun ut... hihi :) :) For de som ikke kjenner meg, så trente jeg aktiv kickboksing når jeg bodde i Stavanger, er til og med utdannet kickboksing instruktør av Norges Kickboksing Forbund. Så jeg har fått min del av spark og slag, men gøy var det. Så jeg er veldig glad i sport som er utfordrende. Men, fra spøk til alvor, så regner jeg med at fighter`en i meg er klar ved startstreken imorgen. Og når det kommer til stykke så gir jeg gass, selv om jeg ikke ser lyset i tunnelen.


Så da må jeg bare ønske meg selv lykke til imorgen og ønske deg en riktig god helg :)


En stor klem fra meg til deg <3 p="">


torsdag 1. september 2016

48 timer igjen....og jeg gruer meg...

Så var vi på Tufteparken igjen igår, og fikk virkelig en dårlig magefølelse.... Hva har jeg egentlig gjort..... Dette er jo skam vanskelig... Jeg klarer å løfte tungt på markløft, men klarer ikke å slenge meg fra stang til stang.. Kjente at jeg ble sur på meg selv og sliten i armene og måtte bare gi meg så jeg ikke skulle bli ødelagt til lørdagen. .Kom hjem slengte meg på sofaen og begynte å angre.....




Ser på Facebook, bilde av hindrene som blir lagt ut og gruer meg enda mer. At jeg skal løpe 8 km det er ikke det som er det største problemet, men de 40 hindrene...

Snakket med kidså mine, og så snille de er og så støttende. Blir helt rørt når jeg hører de gode ordene og ikke minst rådene jeg for av dem. Vi ser på kartet fra Holmenkollen med de 40 hindrene og jeg begynne å kaldsvette og hu minsta ( på snart 14) forklarer meg om hva jeg bør tenke på. Noe så herlig og jeg sier, ja det var smart tenkt og det skal jeg gjøre. Jeg har ikke noe erfaring og siden disse barna mine er fortsatt "ute og leker" så er vell det greit å ta imot råd ifra dem :) :)

Ja, jeg er fullstendig klar over at jeg tar dette som en test for meg selv, og jeg vet at jeg vil bli en av de siste som kommer inn... uff, skrekk og gru.... Men, jeg skal fullføre, men det er vell lov til å grue seg og angre samtidig og sutre litt samtidig? ;)

Regner med at dette er bare et lite panikk anfall og det blir bedre når jeg står ved start streken på lørdag :)


Ønsker Deg en riktig fin ettermiddag :)


Stor klem fra meg til deg :)